Drapet på tsarfamilien

Drapet på tsarfamilien. 17. juli 1918 ble tsar Nikolai, keiserinne Alexandra og deres fem barn, tre tjenere og familielegen massakrert i et hus i Jekaterinburg, en gruveby i Sibir. Da hadde de vært fanger siden mars 1917.

I 1913 feiret Romanov-familien at de hadde sittet 300 år på den russiske tronen og dette bildet er tatt i den forbindelse.
I 1913 feiret Romanov-familien at de hadde sittet 300 år på den russiske tronen og dette bildet er tatt i den forbindelse. De opptrådte sjeldent offentlig, men bilder av dem var det overalt. Fotografiet er håndkolorert i moderne tid.

På mange måter må man si at ansvaret for deres fryktelig skjebne kunne legges for føttene til tsarparet selv. Tsar Nikolai hadde komme på tronen i 1896 ikke en gang 30 år gammel. Men hans mangel på erfaring ga seg ikke uttrykk i noen ydmykhet ovenfor den store rollen som Russlands absolutte hersker. Nikolai var en velmenende, men fantasiløs og svak mann, som ikke maktet å forestille seg hvordan andre mennesker hadde det. Hans ledelsesvisjon var å føre diktaturet han hadde arvet fra faren videre til sin sønn intakt. Men resultatet ble at tsarfamilien ble drept.

Etter fire døtre fikk Nikolai og Alexandra endelig den etterlengtede tronarvingen Alexei. Til deres store sorg viste det seg at han var bløder, noe som førte til at paret isolerte seg enda mer.

Ingen ledertype – men mye makt

«Sjelden har vel enveldig monark vært ubetydligere og svakere enn Nikolai 2. Han var uten kontakt med virkeligheten, levde i en isolert skinnverden, uten forståelse for det som skjedde utenfor palass og hovedkvarter. Han var vankelmodig og ubesluttsom inntil det apatiske, og nå han en og annen gang – gjerne drevet til det av den reaksjonære, bigotte og overtroiske tsarina – forsøkte å hevde sin vilje, valgte han uvegerlig de mest håpløse standpunkter, kjempet for løsninger tiden for lengst hadde løpt fra, med en stahet som var en form for den viljeløse fatalisme som preget ham», skriver Carl Grimberg glimrende. I følge Nikolai var alt forutbestemt, så det var ikke mye man kunne gjøre fra eller til.

Alexandra og Nikolai elsket hverandre lidenskapelig til dagen de døde sammen. De elsket familien, og Nikolai var en ypperlig familiemann. Men de var også tsar og tsarina, to roller de spilte katastrofalt dårlig.

Overgitt av alle

Tsarfamiliene ble satt i husarrest da revolusjonen brøt ut i Petrograd (nå St. Petersburg), etter at Nikolai ble tvunget til å abdisere 15. mars 1917. Da hadde han regjert som eneveldig tsar i 22 år, forhatt av store deler av folket sitt og foraktet i store deler av verden som en despot.

Tiden etter abdikasjonen var tiden da familien kunne ha kommet seg unna, f eks til Finland, men alle barna ble hardt rammet av meslinger og ble sengeliggende i flere uker. Da de kom til hektene igjen var vaktholdet rundt dem styrket.

Sommeren 1917 ble på mange måter en fin tid for tsarfamilien. Engstelig var de naturligvis for fremtiden, men nå som Nikolai ikke lenger hadde som statsoverhode, kunne han bruke all tid på sin elskede familie. De begynte å dyrke grønnsaker i parken sammen, og men en slik iver at vaktene mente det var jammen godt han ikke var blitt bonde, ellers så hadde han pløyd opp hele Russland.

Nikolai med sine fire døtre: Anastasia, Maria, Tatiana og Olga. Alexandra behandlet sine fire døtre som barn som hun kledde likt helt til det siste.

Avvist av fetteren

Tsarfamilien var ekstremt sammensveiset og de håpet at de etter abdikasjonen kunne fortsette sitt familieliv på slottet Livadia på Krimhalvøya ved Svartehavet, eller få asyl i Storbritannia hos Nikolai og Alexandras fetter, kong George 5. Heldigvis fikk de aldri vite at fetteren deres betakker seg. Den britiske kongen var redd for at det vil få radikale krefter til å gå til opprør. Han hadde sin egen trone å beskytte.

Tsar Nikolai 2 og kong Georg 5 i 1913 under et bryllup i Tyskland.
Tsar Nikolai og kong George 5 var fettere. Bildet er tatt i 1913 under et bryllup i Tyskland. Det var siste gang de så hverandre. De var kjent for å være til forveksling like.

Sendt mot døden

Men i Petrograd, som St. Petersburg nå kalles, murrer folk. Det er ikke mat å få og det er ingen fungerende ordensmakt. Livet er utrygt og kaotisk. For å forsikre seg det ikke hender dem noe, bestemmer den provisoriske regjeringen seg får å flytte tsarfamilien høsten 1917.

De blir sendt til den avsidesliggende byen Tobolsk i Sibir. Mens de er der bryter det ut borgerkrig i landet. De røde, kommunistene på den ene siden og De hvite, alle de som ikke er kommunister, på den andre. Kommunistene tar makten i Tobolsk og nå livet virkelig vanskelig for tsarfamilien og våren 1918 blir de flyttet til gruvebyen Jekaterinburg.

Det siste bildet som er tatt av Nikolai og barna hans sammen. De sitter på taket på huset i Tobolsk våren 1918.
Det siste bildet som er tatt av Nikolai og barna hans sammen. De sitter på taket på huset i Tobolsk våren 1918.

Sitt siste fengsel

I Jekaterinburg blir fangene holdt inne i et herskapshus som er gjort om til en festning med dobbelt gjerde rundt. Vinduene er hvitmalte. Tsarfamilien skal ikke se ut, og ingen skal se inn. I dette huset, som dystert nok er omdøpt til «Huset for spesielle hensikter», tilbringer den engang så mektige familien sine siste 78 dager. De er i fengsel. Bønner om å få nyheter om dem fra bekymrede familiemedlemmer i Europa forblir ubesvart.

Ipatiev-huset, eller «Huset for spesielle hensikter», i Jekaterinburg der tsarfamilien tilbrakte sine siste dager.

I løpet av den tiden forsøker familien å tilpasse seg forholdene, men de har det tungt. Det er svært lite å gjøre og kjedsomheten plager dem. Nikolai leser alle bøkene, i alle fall en gang. Maria og Anastasia får god kontakt med sine vakter. Det er til og med tilløp til litt romantikk. Man kan jo tenke seg, fire søte jenter i alderen 17 til 23 og omtrent like unge soldater. Det ville være rart om det ikke oppsto sympati, og enda sterkere følelser.

Storfyrstinne Maria var tsardøtrene hadde den varmeste personligheten. Hun lengtet etter kjærlighet og å stifte familie.

Maria, den vakreste og mest omsorgsfulle av storfyrstinnene, knyttet bånd med en av vaktene. Han klarte til og med å smugle en kake til henne på hennes 19-årsdag 26. juni. Kanskje han begynte å fantasere om å redde dem, i alle fall Maria. Men den unge mannen blir fjernet fra jobben da hans overordnede kommer over dem alene sammen, og strammer sikkerhet inn ytterligere.

Skjebnen besegles

Romanovenes skjebne er tilsynelatende ubestemt frem til juli, da De hvite styrkene – fortsatt lojal mot tsaren – nærmer seg Jekaterinburg, og kommer ganske sikkert til å innta den.

Bolsjevikene har ikke råd til at tsarfamilien faller i hendene på De hvite. Da vil de bli et samlingspunkt for antikommunistene og gi utenlandske regjeringer et alternativt statsoverhode å anerkjenne. Det forsto nok Nikolai og Alexandra, men de forestilte seg neppe at barna deres også var i fare.

Kommandanten reiser til Moskva for å få ordren til å myrde familien og det antas at han sikret seg tillatelse fra Vladimir Lenin selv, selv om det ikke finnes noen papirspor som bekrefter dette. Men det er helt usannsynlig at tsarfamilien ville ha bli drept uten at det var klarert helt til topps. Drapene ville også være et signal til De røde, at nå som ledelsen hadde tatt tsarfamilien av dage, var det ingen vei tilbake. Vinn eller dø!

Drapet på tsarfamilien

Like før midnatt 16. juli kommer vaktene inn på legenes værelser og beordrer ham til å vekke tsarfamilien, som ligger og sover. Ordren er at de skulle kle seg for en lang reise. På gaten utenfor går en lastebil på tomgang. Den står der av to årsaker. Den skal frakte likene bort senere, og motorlyden en er ment å maskere skrikene og skuddene.

Soldatene samler den keiserlige familien i et slags kjellerrom. Alexandra ber om to stoler, én til henne selv og én til sin syke sønn. Etter intens venting kommer kommandanten inn og leser fra et stykke papir: «Deres slektninger har forsøkt å redde dere. De har mislyktes, og vi er nå tvunget til å skyte dere alle.»

«Hva?» roper Nikolai. «Hva?»

Så faller skuddene. Nikolai, Alexandra og tjenerne dør momentant i kuleregnet, men det ble ingen rask død for deres fem barn.

Kruttrøyk og damp fyller rommet så det ble vanskelig å se. Soldatene må gå ut til røyken hadde lagt seg.  Når de kommer tilbake, ser de til sin overraskelse at de keiserlige barna ligger på gulvet og stønner. De to eldste døtrene, Olga og Tatjana, presser seg mot veggen, holder rundt hverandre og roper på mamma. De er skadet, men ikke dødelig.

Det viste seg at storfyrstinnene og tsarevitsj, uten selv å ante det, hadde på seg skuddsikre vester. De hadde sydd juveler inn i korsettene sine og i lillebrorens trøye for å skjule kostbarhetene, men juvelene fikk kulene til å prelle av. Massakren endte med at de ble stukket med bajonetter og skutt på kloss hold. Ingen overlevde.

Du kan se et utmerket innlegg av Helen Rapaport her.

august 2000 annonserte den russisk-ortodokse kirken kanoniseringen av familien for deres «ydmykhet, tålmodighet og mildhet».

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *