Prinsesse Astrids bryllup

Prinsesse Astrids bryllup 12. januar 1961 var en arbeidsseier for bruden og brudgommen. Etter å ha ventet i seks år kunne hun og Johan Martin Ferner endelig bli mann og kone.

Forsiden på det norske bladet Aktuell. Brudebuketten var i hvitt og rosa.

I gammeldagse uniformer i rødt og blått stod et trettitalls dragoner langs den røde løperen som ledet opp til Asker kirke. Over inngangen var det reist en baldakin med brudeparets initialer. Gudshuset var flombelyst, og sammen med faklene var det en magisk stemning som ytterligere ble forsterket ved et lett snøfall. Det kunne ikke passet mer perfekt for kongsdatteren fra vinterlandet.

Soldater i gammeldagse uniformoren

Nær 500 gjester var invitert til prinsesse Astrids bryllup, som ankom etter rang. Størst interesse fanget nok dronning Elizabeths vakre søster prinsesse Margaret. Hun hadde hadde giftet seg med fotografen Armstrong-Jones året før, og gjorde seg kanskje noen tanker om mannen hun ikke fikk, Peter Townsend.

Prinsesse Margaret hadde giftet seg i mai 1960. Men han hun ville ha, måtte hun gi opp. En viktig forskjell mellom henne og Astrid, var at Margaret formelt sett var tronarving.

Ellers så kunne vi se kong Haakons søster Dagmar Castenskiold, prinsesse Ragnhild og Erling Lorentzen, prins og prinsesse Viggo av Danmark, prinsesse Anne og prins Georg av Danmark, prins Bertil av Sverige, prinsesse Margaretha av Sverige, storhertugparet av Luxembourg: Josephine-Charlotte og Jean, prinsesse Madeleine Bernadotte og prinsesse Margrethe av Danmark samt Ruth og Fleming grevepar av Rosenborg.

Prinsesse Astrids to fettere, Georg og Flemming, med sine koner Anne og Ruth.

Til sist prinsessen selv med sin far kong Olav. Han smilt bredt og stoppet flere ganger på vei inn slik at både de rundt 3000 tilskuerne og det tallrike pressekorpset skulle få med seg alt. Samtidig presse bemerker at hverken de eller folk var så fornøyd med dragonene, som nok var imponerende for gjestene, men som sperret for innsyn.

Det norske bladet Aktuell hadde stor reportasje om bryllupet. Brudebuketten var i rosa og hvitt.

Brudekjolen

Brudekjolen var det naturligvis knyttet stor spenning til. Den var sydd av Molstad, som var Norges ledende motehus frem til det gikk inn i 1975. Den v var i hvit sølvinnvirket blonde, med blomstermotiver, og det struttende skjørtet under var av tyll. Kjolen er veldig tidstypisk, og blondeoverdelen med de lange ermene er åpenbart inspirert av Grace Kellys legendariske brudekjole fra 1956.

Prinsesse Astrids brudekjole har siden 1996 befunnet seg i Nasjonalmuseets samlinger.

Tidstypisk er også det korte sløret som var festet til en hvit blomsterkrans midt oppe på hodet. Hverken hun eller Ragnhild bar diamanttiaraer da de giftet seg. Man kan jo lure på hvorfor. De var vaskeekte prinsesser, og det fantes flere tiaraer i familien, men det ble ikke slik i Norge før Mette-Marit stod brud i 2001.

Men det var mange andre kvinner som bar tiara til bryllupet. Du kan lese den saken her.

I 1996 donerte prinsesse Astrid sin brudekjole til Nasjonalmuseet. Da var ermene fjernet, og kjolen var blitt en stroppløs gallakjole. Hun syns det var mer fornuftig å gjøre det slik, så kunne den kostbare kjolen brukes flere ganger.

Også prinsesse Ragnhild gikk til Molstad og fikk sydd en ballkjole til søsterens bryllup. Av ukjente årsaker havnet den flere år senere i en bruktbutikk. Der ble den snappet opp av en moteekspert og befinner seg nå på Nasjonalmuseet. Du kan lese den historien her.

Kampen for kjærligheten

Det var på ingen måte et impulsivt ekteskap prinsesse Astrid og Johan Martin Ferner gikk inn i. Det hadde gått mer enn seks år siden de ble sammen. Olav hadde nok håpet at datteren skulle treffe en kongelig mann å gifte seg med, men sannheten var at Astrid fikk sjelden anledning til å treffe passende prinser, og ikke var det så mange av dem heller. Fortsatt ville en tysk brudgom være utenkelig. I grunnen var det bare hennes fetter kong Baudouin av Belgia som passet aldersmessig, men det var aldri aktuelt.

De britiske gjestene, prinsesse Margaret og Tony Armstrong-Jones, var nok de gjestene pressen var mest interessert i. Her ledsager Tony brudens kusine Madeleine Bernadotte inn i kirken.

I likhet med sin søster prinsesse Ragnhild kom også Astrid til å forelske seg i en vanlig nordmann. Johan Martin Ferner tilhørte borgerskapet og familien eide en velrennomert klesbutikk i Oslo sentrum. Ferner-familien ferierte, i likhet med kongefamilien, på Hankø om sommeren, og det var slik han og Astrid ble kjent. Forholdet utviklet seg forsiktig, men på fra midten av 50-tallet ble de kjærester. Det var det ytterst få som kjente til, for paret passet seg vel for å vise seg offentlig sammen.

Du kan lese Aftenpostens nekrolog over Johan Martin Ferner her.

Tyst i sekst år!

Ettersom Ragnhild allerede hadde giftet seg borgerlig (i 1953), ville det være vanskelig å nekte Astrid å gjøre det samme. Men det var et ekstra problem med Johan Martin Ferner: Han var skilt, og det gjorde saken komplisert fordi svært mange prester nektet å vie noen som hadde vært gift før.

Ettersom Astrid ikke hadde arverett til tronen behøvde ikke myndighetene har et ord med i laget, men det var utenkelig for Astrid å gifte seg på tvers av farens vilje. På midten av 50-tallet gikk Astrid til Olav og fortalte om at hun og Johan Martin gjerne ville gifte seg. Olav svarte datteren at han skulle tenke på saken. Og dermed ble ikke saken nevnt på fem år! I boken «Norges førstedamer» fra 2002 forteller Astrid: «Jeg turde ikke betro meg til noen, ikke engang til Ragnhild. Vi var fullt forberedt på at vi kom til å få nei. Og Johan Martin og jeg var enige om at vi i så fall måtte respektere utfallet». Deres tålmodighet ble belønnet. 14. november ble forlovelsen offentliggjort.

Olav var bare glad da han førte sin datter til alters. Men det tok ham seks år å gå med på at datteren skulle få den hun elsket.

I høst kom den første boken av tre om kong Olav, skrevet av Tore Rem. Den tar for seg tiden 1903 til 1040, og altså ikke tiden da barna hans giftet seg. Men det Rem skriver om at Olav lærte seg tidlig å befale, og det ble et trekk ved ham gjennom hele livet. Og man sitter igjen med et inntrykk at det var fjernt for barna hans å protestere.

Motstand mot prinsesse Astrids bryllup

Astrid og Johan Martin kunne naturligvis gifte seg borgerlig. Det kunne til og med blitt en riktig vakker seremoni i Oslo rådhus. Men da var nok det en umulighet for en kongsdatter. Det måtte bli et kirkebryllup. For en kongsdatter hadde det tatt seg dårlig ut om prinsesse Astrid hadde giftet seg borgerlig. Men i 1961 var det mange prester som motsatte seg gjengifte. Både Oslobispen og presten i Asker kirke ville ikke vie paret. Det ble til at kong Olav spurte biskop i Nidaros, Arne Fjellbu, om å vie paret. Det var han som hadde signet Olav i 1957. Men da bispen ankom Asker kirke for holde vielsen, fant han sakristiet låst. Han måtte klatre inn gjennom et vindu for å komme til alteret.

Etter at de var gift var ikke lenger Astrid Hennes Kongelige Høyhet, men prinsesse Astrid fru Ferner.

Inne i kirken var det pyntet med blomster. «Idun» skriver at 1000-talls margeritter var fløyet inn fra Italia samme dag. Nelliker var det derimot ikke, for det tålte ikke prinsesse Astrid. Blant salmene hadde paret passende nok valgt «Kjemp for alt som du har kjært».

Prinsesse Astrids bryllup. Asker kirke under vielsen.

Bryllupsfesten ble holdt på Skaugum der det ble servert en femretters middag:
Consommé de viveur (krydret kjøttkraft)
Medaillon de flétan royal (kveite)
Poule de neige a la creme (kylling i fløtesaus)
Gateau au Parmesan (ostekjeks)
Sorbet au Mandarin (mandarinsorbet)

Askerbøringene holdt et fakkeltog til ære brudeparet

Kvelden ble avsluttet med dans før paret dro av sted på bryllupsreise.

For første gang ble et bryllup vist på TV i Norge. Det var i opptak samme kveld. Du kan se en videosnutt her og her.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *