Storfyrstinne Maria Nikolajevna Romanova var tsarens vakre og elskelige datter. Hun drømte om kjærlighet og egen familie, men verdenshistorien kom i veien.
26 juni 1899 blir en salutt på 101 skudd avfyrt fra Peter- og Paul-festningen i den russiske hovedstaden St. Petersburg. Det varsler, til alles skuffelse, at tsaritsaen har født nok en datter (hadde det vært en gutt ville 301 skudd ha drønnet over byen).
Fra før av har keiserparet Olga og Tatiana, men fortsatt ingen sønn til å arve tronen. De gir sin nye datter navnet Maria, til ære for farens mor, enkekeiserinne Maria Feodorovna (født prinsesse Dagmar av Danmark og tante både til kong Haakon og dronning Maud).
Lille Maria utviklet seg til et mildt og snilt barn med blå øyne så store at de var kjent i familien som «Marias tallerkener». Barnas britiske guvernanten, Margaretta Eager, var spesielt glad i henne og skriver at Maria «ble født god».
Søsterskap
Olga og Tatiana var de to eldste storfyrstinnene, og som moren kaller «Det store paret», mens Maria og tsarparets fjerde datter, Anastasia, er «Det lille paret». Men da den etterlengtede arvingen, tsarevitsj Alexei, blir født i 1904, blir Maria barnet i midten. Hun er halvparten av «Det lille paret», men hun føler seg litt utenfor, for Anastasia knytter bånd med sin yngre bror og holder seg mest sammen med ham.
Ikke desto mindre deler hvert «par» ett rom, kler seg likt (eller rettere, blir kledd likt av moren), og bruker mye av sin tid sammen. Og alt i alt er ikke aldersforskjellen så stor mellom de fire søstrene, knappe seks år skiller Olga og Anastasia. De treffer svært sjeldent andre barn, får sin utdannelse sammen og forholdet mellom dem er naturlig nok svært nært. De har egentlig bare hverandre og ofte så underskriver de brev og postkort med deres felles initialer: OTMA.
Storfyrstinne Maria – en elskelig jente
Maria var familiens ubestridte elskling, men når hun legger barndommen bak seg, blir hun også ansett som en skjønnhet. Tatiana er nok den mest elegante, men det er Maria, med sine store blå øyne, fulle lepper og lysebrunehår som erobrer hjertet til sin fetter Louis Mountbatten (onkel til prins Philip og nær venn av den britiske kongefamilien):
«Jeg var fast bestemt på å gifte meg med henne. Du kunne ikke forestille deg noen vakrere enn henne!», skrev han senere. Slik gikk det som kjent ikke, men Louis glemte aldri Maria – og han hadde et foto av henne på sitt nattbord helt frem til sin død i 1979.
Så snill og føyelig som hun er blir det ofte Maria som holdt seg hos sin sykelige mor og blødersyke bror, mens resten av familien dro av gårde på tur når de var på en av sine mange ferier. Om sommeren var de cruise i finskebukta og høst og vår på Krim. Som sine søstre hadde Maria uskyldige, små flørter med noen av de unge offiserene på den keiserlige yachten «Standart», som de er på månedsvis om sommeren.
Under krigen (Den første verdenskrigen), jobbet keiserinne Alexandra og hennes to eldste døtre som sykepleiere på et lite sykehus for offiserer. Nå blir hennes forelskelser sterkere, men de er umulig. At hun som tsarens datter skulle gifte seg under sin stand var utenkelig. Og den hysteriske moren deres Alexandra isolerte døtrene sine til en slik grad at de knapt ble kjent med noen utenfor den helt nære familien. Hvordan de skulle ha funnet seg en passende partner om de hadde fått leve er ikke godt å si.
Alt rakner
Krigen går fryktelig dårlig for Russland. Hæren er dårlig utstyrt og gjør det ikke godt på slagmarken. I byene er det mangel på mat og folk begynner å bli desperate. Og folket vet godt hvem de kan klandre for elendighet: Tsaren og den gale, tyske kona hans, Alexandra.
I begynnelsen av 1917 mister Nikolai først støtten hos folket, deretter hos soldatene, og til slutt hos dumaen (parlamentet). Han blir tvunget til å abdisere februar 1917. Men det roer ikke gemyttene og Revolusjonen ruller videre.
Familien har egentlig ikke noe større ønske enn å være sammen i fred og trodde at de kunne fortsett sitt idylliske familieliv i på slottet på Krimhalvøya. Om ikke det gikk, ville de gjerne dra til Storbritannia og leve der på landet. Men tsaren fra forhatt og foraktet over hele Europa og etterhvert som revolusjonen brette om seg, ville ikke Nikolais fetter, kong George 5, la dem komme. Han var redd for at det kunne stimulere revolusjonære krefter i eget kongedomme
Men som tilfeldighetene ville det, ble alle barna hardt angrepet av meslinger i det revolusjonen bryter ut. De blir for syke til å flyttes og dette korte tidsvinduet der de, i alle fall døtrene, kunne ha kommet seg ut, blir lukket.
Stadig verre
Familien forble i husarrest i slottet sitt, Alexander-palasset, utenfor St. Petersburg frem til august 1917. Da ble de flyttet til den avsidesliggende byen Tobolsk i Sibir og der var de frem til våren 1918. Da hadde kommunistene overtatt styre og stell, og det var alvorlig for tsarfamilien. I egne øye var de ikke i fare for noen, men de kan ikke komme bort fra at de er dem de er: Den keiserlige familien og dermed et samlingspunkt for de som kjemper mot kommunistene. Og fra kommunistenes perspektiv er det livsviktig å fjerne dette samlingspunktet. De må de bort – alle sammen!
Våren 1918 blir familien fraktet til Jekaterinburg og installert i et beslaglagt hus, Ipatiev-huset eller «huset for spesielle hensikter», som det skummelt nok ble omdøpt til. Nå er de i realiteten i et fengsel. Vinduene er malt hvite og det er to høye gjerder rundt. Ingen skal se inn og ingen skal se ut. Ukjent for tsarfamiliene, får kommandanten i begynnelsen av juli ordre fra Moskva om å utrydde dem alle.
Tidlig om morgenen 17. juli blir storfyrstinne Maria Nikolajevna Romanova, myrdet sammen med foreldrene og sine fire søsken. Hun hadde nettopp fylt nitten år.