Storfyrstinne Olga – tsarens eldste datter

Storfyrstinne Olga av Russland var tsar Nikolaj 2. og keiserinne Alexandras første av i alt fire døtre. Olga ble født 15. november 1895 og ble drept sammen med resten av familien 17. juli 1918. Hun ble altså ikke mer enn 22 år.

Storfyrstinne Olga i 1913. Som eldste datter til verdens mektigste mann hadde hun en strålende fremtid. Bildet er kolorert av Klimlim.

Hennes foreldre giftet seg i 1894, like etter at Nikolais far var død, og Alexandra ble keiserinne bare 22 år gammel. Det var en rolle hun passet dårlig til. Alexandras mentale tilstand var skjør og hun ville helst bare være med Nikolai og skinne ved hoffet, som det var forventet av henne. I tillegg utviklet hun en fanatisk religiøsitet, og ba flere ganger om dagen. Veggen på soverommet var dekket av ikoner.

Du kan lese min artikkel om soverommet deres her.

Nikolai og Alexandra med sin førstefødte.

Ble aldri helt voksen

Alexandra ville ikke at barna hennes skulle bli skitnet til av umoralen i St. Petersburg, og holdt dem svært isolert. I likhet med sine søstre Tatiana, Maria og Anastasia, levde Olga i en evig barndomstilværelse.

Som tsarens eldste datter ble det ofte spekulert i hvilken prins Olga skulle gifte seg med da hun vokste opp. For vi befinner oss fortsatt i en tid der land bygger politiske allianser ved at de kongelige giftet seg over landegrensene. I kongefamiliene var det dessuten forbundet med stor skam å gifte seg utenfor sin stand. Olga sa selv at hun ikke ville gifte seg med en utenlands kongelig. Det ville bety at hun måtte dra fra Russland og familien, og det ønsket hun ikke, Noe selvstendighet hadde hun ikke blitt oppmuntret til å utvikle, og det spørs vel hva hun egentlig forsto av hva et ekteskapelig samliv ville innebære.

Alexandra i midten med sine fire døtre, og do ukjente herrer. Olga sitter lengst til venstre.

Storfyrstinne Olgas oppvekst

Alexandra insisterte på at hennes døtre skulle oppdras enkelt, i all sin keiserlighet. Døtrene sover på harde feltsenger og vasker seg i kaldt vann. Tjenerne blir instruert i å tiltale dem ved fornavn og ikke ved deres keiserlige titler. På den annen side har de sin egen spesiallagde parfyme og badekar i sølv.

De fire storfyrstinnene fikk laget sin helt egen parfyme.

Ingen av døtrene kunne arve tronen. Alexandras plikt var å følge en sønn og et presset gjorde henne enda mer anspent naturligvis. Til alles lettelse og glede fødte Alexandra til slutt en sønn og arving i 1904: Alexei, tsarevitsj av Russland. Men den store lykken kom med en stor sorg. Alexei var født med en arvelig, smertefull og dødelig sykdom: Han var bløder. Det vil si at blodet ikke levrer seg. Familien prøvde å holde guttens tilstand så hemmelig som mulig, noe som igjen fører til at den veldig tilbaketrukne familien nærmest isolerte seg helt.

Alexei i 1914 omgitt av sine fire søstre: Anastasia, Olga, Tatiana og Maria og i forbindelse med salg av maiblomster.

Storfyrstinne Olga på ball

I 1910 fyller Olga 15 år og får være med på sitt første ball. Den amerikanske ambassadørfruen har følgende minner om henne: «Den kvelden … hadde hun en blekrosa, enkel chiffonkjole.  Nesten klassisk enkelt var et sølvbånd bundet rundt det gylne håret hennes. Det eneste smykket var et perlekjede rundt hennes slanke hals. Hun hadde ikke de jevne ansiktstrekkene som den nesten mystisk skjønne søsteren Tatiana, men hun hadde en sjarm, en friskhet, en fortryllende begeistring som gjorde henne uimotståelig.»

Olga og Tatiana. Kolorert av Klimbim.

Søster Olga

Da krigen brøt ut i 1914, begynte Alexandra, Olga og Tatiana å skolere seg som Røde Kors-sykepleiere. De trener og jobber ved et lite sykehus for offiserer, som ligger like i nærheten av der de bor. I løpet av denne tiden forelsker Olga seg forsiktig i noen av offiserene hun møter. Særlig er det en Dmitri Chack-Bagov hun faller for. Men som tsarens datter har hun ikke ett privat øyeblikk. En kollega av Olga beskriver Olgas kjærlighet til Dmitri i dagboken sin som «ren, naiv og uten håp».

Tatiana og Olga i sine sykepleieruniformer.

Storfyrstinne Olga og Dmitri snakker regelmessig sammen på telefonen, og hun tilbringer mye av tiden på sykehuset med ham. Men han friskner til og må dra, noe som gjør Olga svært nedtrykt. Det viser seg imidlertid at sykepleielivet ikke er noe for Olga. Hun har ikke et så rolig vesen som Tatiana, som liker å pleie og er fokusert på det. Olga mister humøret og føler seg ikke bra mentalt. En dag i 1915 knuser hun et vindu med paraplyen sin, og senere får hun et raserianfall i garderoben på sykehuset og ødelegger noen gjenstander.  Det blir til at storfyrstinne Olga slutter med sykepleien.

I 1916 ble de siste offisielle bildene tatt av storfyrstinnene. Anastasia har ennå ikke fylt 16 år og har derfor utslått hår. Merk at alle kjolene er like. Alexandra likte å kle dem likt, selv når de ble store.

Fanget i revolusjonen

Tsaren ble tvunget til abdisere i mars 1917 da revolusjonen brøt ut. Til å begynne med merket de ikke så mye, bortsett fra at de hadde sin elskede far hos seg hele tiden. Familien fortsatte sitt liv i palasset utenfor St. Petersburg. De håpet å få reise til Krim og leve der resten av livet. Men høsten 1917 blir de sendt, for sin egen sikkerhet, til den sibirske byen Tobolsk. I oktober samme år gjorde kommunistene kupp og grep makten. Fra da ble forholdene for tsar-familien blir stadig verre.

Vinteren 1917-18 tilbringer de i Tobolsk, og den påfølgende våren beslutter den kommunistiske regjeringen å sende dem til byen Jekaterinburg. Men siden Alexei er blitt fryktelig syk, drar Nikolaj og Alexandra i forveien sammen med Maria. De fire andre barna blir i Tobolsk en måneds tid. Den måneden familien er fra hverandre brevveksler de, og i kodet form får Alexandra bedt sine døtre i Tobolsk om å gjemme juvelene sine før de slutter seg til dem i Jekaterinburg. Tanken var at de skulle leve av juvelene når de kom seg ut av fangenskapet, og kanskje Russland.

Dette er det siste kjente bildet som er tatt av storfyrstinne Olga og tsarevitsj Alexei. De er på vei til Jekaterinburg.

I Jekaterinburg holdes familien innesperret stort sett hele dagen. Søstrene lærer seg å bake brød og vaske sitt eget tøy, samtidig som de pleier Alexandra og underholder Alexei. Men tilværelsen er tung. De er redde og har lite å gjøre. Olga sies å være veldig deprimert, hun ser verre og verre ut og blir veldig mager.

Den siste dagen

Sent på kvelden den 17. juli 1918 blir familien vekket. De blir fortalt at de skal bli flyttes fordi det er uro i Jekaterinburg. Kommandanten skriver senere i sin rapport at tsarfamilien brukte forbausende lang tid på å gjøre seg klare. Forklaring fikk han da familien var drept.

Storfyrstinne Olga og hennes familie går rolig til et kjellerrom. De har ingen anelse om hva som venter dem. Det er litt nervøst. Ikke så rart, for det er midt på natten og det høres skyting utenfor byen. Hvitegardistene står ved bygrensen og i er ferd med å innta byen. Kanskje det fyller tsarfamilien med håp.

En fryktelig død for storfyrstinne Olga og familien hennes

En halv time senere kommer kommandanten tilbake. Han beordrer alle til å reise seg og leser opp dødsdommen. Olga og hennes mor prøver å korse seg før soldatene begynner å fyre løs. Nikolaj, Alexandra og to tjenere blir drept momentant, men de fem barna får ingen rask død. Kruttrøyk og damp fyller rommet så det blir vanskelig å se. Soldatene må gå ut til røyken legger seg.  Når de kommer tilbake, ser de til sin overraskelse at de keiserlige barna ligger på gulvet og stønner. De to eldste døtrene, Olga og Tatiana, presser seg mot veggen, holder rundt hverandre og roper på mamma. De er skadet, men ikke dødelig.

Det viser seg at barna, uten selv å ane det, er iført skuddsikre vester. Juvelene de sydde inn i korsettene sine og i lillebrorens trøye, får kulene til å prelle av. Massakren ender med at de ble stukket med bajonetter og skutt på kloss hold.

Siden blir likene avkledd, overhelt med bensin og brent. Levningene ble kastet i en gammel gruvesjakt i nærheten. Så er det ingen som vet noe mer på over 70 år. Ikke før kommunistregimets fall i 1991 kommer hele sannheten om mordet på tsarfamilien frem, og de får endelig en verdig begravelse – sammen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *