Svensk rubintiara – en lang historie

Svensk rubintiara. I den svenske kongefamilien finnes et smykke med en spesiell historie, farget av en sta og prinsippfast prins.

Den svenske kongefamiliens rubintiara.
Svensk rubintiara. Hittil er det bare dronning Silvia som båret den i dagens familie, men den ville være praktfull på kronprinsesse Victoria.

15. juni 1905 stod et praktfullt bryllup i det nå så velkjente St. Georgs kapell i Windsor. Bruden, prinsesse Margaret av Connaught (1882-1920), var barnebarn av dronning Victoria og niese til den regjerende kongen, Edvard 7.

Brudgommen var arveprins prins Gustaf Adolf av Sverige. Bare åtte dager tidligere hadde det norske Stortinget sagt takk og farvel til unionen med Sverige, så det var ikke mye om å gjøre at Margaret ble norsk prinsesse også.

Margaret og Gustaf Adolf på sin bryllupsdag i 1905. Det var "bare" fire brudepiker:  Det var prinsessene Ena av Battenberg, Beatriz av Spania, Mary av Wales og søsteren Patricia.
Margaret og Gustaf Adolf på sin bryllupsdag i 1905. Det var «bare» fire brudepiker: Det var prinsessene Ena av Battenberg, Beatriz av Spania, Mary av Wales og søsteren Patricia.

Det var altså et fremtidig kongepar som giftet seg, og det utløste et gaveskred. Dette var en tid da kongefamiliene hadde mye makt, og penger. Ikke mindre enn fire tiaraer fikk Margareta, som ble hennes svenske navn, til bryllupet. Og det aller fleste kan vi spore den dag i dag.

Oversikt over bryllupsgaver til kronprinsesse Margareta av Sverige.
Oversikt over bryllupsgaver til kronprinsesse Margareta av Sverige. Øverst ser du svensk rubintiara. Midt i bildet finner du ethalskjede av rubiner og diamanter, som må ha passet ypperlig med tiaraen. Det er dessverre tapt.

Du kan lese om en annen tiara Margareta fikk: Khediven av Egypts tiara.

Et rart smykke

Svensk rubintiara var en gave fra brudens onkel og tante, kong Edvard 7. og dronning Alexandra av Storbritannia. (De var dronning Mauds foreldre, noe som betyr at Maud og Margareta var kusiner.)

Smykket er laget av E. Wolfe & Co. og sannsynligvis solgt gjennom hoffjuvelér Garrard. Det består av diamanter og syv rubiner, trolig satt i platina. Formen er litt rar, for å si det som det er, med tre store, runde former som hviler på liten stilk. Det er et ganske høyt og ruvende smykke, likevel lett.

Men det er ikke så lett å kle, og det er vel grunnen til at dronning Silvia ikke har båret det særlig ofte. En annen grunn er den vanskelige historien som er knyttet til rubintiaren.

Dronning Silvia med rubintiaren.
Dronning Silvia med rubintiaren.

Som så mange smykker i denne prisklassen kan det brukes på flere måter, og rubintiaraen kan også tjene som halskjede. Etter min mening er de langstrakte motivene altfor massive til at smykket blir elegant som halssmykke, og taraen blir faktisk også bare unntaksvis brukt slik.

Kun kongelige brud

Kronprinsesse Margareta gikk bort altfor tidlig. 1. mai 1920 døde hun, bare 38 år gammel og gravid med sitt sjette barn. Juvelene hennes ble delt mellom hennes fem overlevende barn, og hun hadde fordelt dem etter farge.

Smykker med røde rubiner gikk til sønn nummer to, prins Sigvard, som var 13 år da han mistet moren. Men det var ikke bare tiaraen han arvet. I hans arvedel befant det seg også et halskjede og en brosje – begge tapt i dag.

Margareta og Gustaf Adolf med sine to sønner Gustaf Adolf og Sigvard.

Selv kongelige ble påvirket av datidens demokratiske strømmer, og etter hvert som barna vokste til, fikk de egne ideer om hvordan de ville leve sine liv. Men det var et godt stykke igjen til  den eldre generasjonen, det vil si  barnas far og bestefar, så det slik. For dem var kun en kongelig brud akseptabel for rikets prinser.

Eldstemann, Gustaf Adolf, og den eneste jenta, Ingrid, gjorde som forventet og fant seg en kongelig ektefelle, men de tre andre søsknene mente at kun kjærlighet kunne bestemme hvem de skulle gifte seg med. Det synspunktet kom ikke uten en pris.

Du kan lese om Gustaf Adolfs bryllup med prinsesse Sibylla her.

Selvstendige Sigvard

8. mars 1934 møtte et ung par opp på et vigselskontor i London. Brudgommen var i dress og bruden bar en pen drakt. Nokså alminnelig, om ikke så veldig romantisk. Men det var ikke hvem som helst som ønsket og bli mann og kone. Det var prins Sigvard av Sverige som ville gifte seg med tyske Erika Patzek.

Blekket på vigselsattesten var ikke blitt tørt før en representant fra den svenske ambassaden reiste seg og forkynte at Sigvard ikke lenger var prins og ba om å få utlevert passet. Familien hadde slått hånden av ham.

Erika og Sigvard Bernadotte på sin bryllupsdag.
Erika og Sigvard Bernadotte på sin bryllupsdag.

Sigvard Bernadotte skulle senere få stor suksess som grafisk og industriell designer, men like etter bryllupet fikk han ikke lenger noen apanasje. Helt uten midler var han likevel ikke. Morens juvelarv kunne omsettes i rede penger. Det var nok ikke med et lett hjerte, men han gjorde det han måtte. Mange av smykkene ble solgt i New York, men rubintiaraen solgte Sigvard til faren, kronprins Gustaf Adolf.

Ville ha tittel og tiara tilbake

Men åpenbart hadde de ikke samme oppfatning om hva som hadde skjedd. Sigvard mente salget var et lån, og at han ville kunne løse ut tiaraen når han hadde midler til det. Faren var uenig, han betraktet transaksjonen som et salg.

Helt klart kan det ikke ha vært, for Gustaf Adolf testamenterte tiaraen til Sigvards eneste barn, Michael. Gustaf Adolf døde i 1973, og det kan ikke ha vært så lenge etter at Michael solgte tiaraen videre til sin fetter og den nye kongen, Carl Gustaf.

Sommeren 1976 giftet Carl Gustaf seg med Silvia Sommerlath, og høsten samme år giftet prins Bertil seg med Lilian. At broren hans fikk gifte seg borgerlig og fikk beholde prinsetittelen ble for mye Sigvard, som fra da av jobbet for å få sin tittel tilbake, samt tiaraen. Han lyktes ikke med noen av delene.

Svensk rubintiara – lite brukt

Marianne Bernadotte med sin svigermors rubintiara.
Marianne Bernadotte med sin svigermors rubintiara.

Men Sigvard fikk låne tiaraen til sin tredje kone, Marianne, når anledningen krevet det, og han gjorde innvendinger da dronning Silvia bar tiaraen i bryllupet til prins Joachim og Alexandra i 1995. Silvia er ikke en kvinne som søker konflikter, og hun bar ikke tiaraen igjen før etter Sigvards død i 2002. 

Siden har tiaraen blitt brukt mer regelmessig av dronning Silvia, men ikke ofte, og ingen av hennes døtre har båret den svenske kongefamiliens rubintiara.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *